Er jeg den rette?

29027327_10159998751840368_2130450237200793600_o

Jeg liker å tro at jeg ikke trenger bekreftelse fra noen, men det er som å si at jeg ikke trenger kjærlighet, og hvem trenger ikke det? Problemet er at det er jævlig mange måter å vise kjærlighet på.

Når man dater eller er sammen med noen, er det ikke da viktig å vise personen man er sammen med at man liker vedkommende? I starten viser jeg det med øynene mine, etter litt mer tid viser jeg det med berøring; jeg stryker på armen, jeg holder rundt og klemmer veldig mye. Det er min måte å vise at jeg setter pris på mannen jeg dater.

Ordene er det verre med. De sitter langt inne. «Jeg har følelser for deg», oh, nei, det er skikkelig vanskelig å si. Jeg har ikke alltid synes det, men jeg har med årene bygget solide murer. Jeg tør ikke å være sårbar i faren for å bli avvist. Derfor mener jeg at den bekreftelsen man gir hverandre i starten er ekstremt essensielt for at et forhold skal utvikle seg. Hvis to mennesker skal date, og ingen av dem tør å vise følelser, så er det umulig å ta forholdet videre. Du har to lukkede mennesker som tilbringer tid sammen. Det er hyggelig det, men det gir ingen happy ending.

Hvis man da kommer i et forhold, og ikke får bekreftelse hjemme, søker man det andre steder. Det er noe jeg kan forstå, for alle trenger en slags påminnelse på at man er verdifull. (Noe man bør klare å gi seg selv, sånn egentlig.) Men hva får man ut av den bekreftelsen? Hva betyr de ordene man får av en fremmed?

Jeg kan bare snakke for meg selv, men den bekreftelsen jeg får på byen gir meg absolutt ingenting. Jeg ser ingen verdi i at en fremmed fyr synes at jeg er digg å se på. Jeg går ikke hjem til mannen min og sier «ser du ikke hva du har i meg?» For hva har man egentlig fått på byen? Ord. Det betyr nada. Det betyr at en fremmed mann vil ha sex med meg, woho!

Det som virkelig betyr noe er hva mannen der hjemme tenker om meg! Han som vil gå gjennom godt og vondt med meg. Er jeg den beste partneren? Gir jeg mannen min det han vil ha?

Jeg lurer på; er det sånn i forhold at hvis man gir og gir og gir, får man det samme tilbake? Eller blir man til slutt tatt for gitt?

Det viktigste i et forhold, og når man dater, er å være åpen og ærlig, men er det ikke da vi kvinner føler oss masete? Vi damer har jævlig mye følelser, og menn er ikke alltid like flink til å takle de.

Det er ingen som kan forutse fremtiden, men jeg tror denne verden hadde hatt mange flere lykkelige par hvis vi bare var flinkere til å lytte til hva den andre ønsker, og ha forståelse for hvor ekstremt forskjellige vi er. Jeg kunne helt ærlig ønske at jeg var enklere å forholde meg til, men det er rett og slett ikke virkeligheten jeg lever i.

Å forstå det motsatte kjønn kommer ikke av seg selv, det er noe vi må lære oss. Bare fordi du har kjørt en Fiat før, betyr ikke det at du vet hvordan du skal kjøre en Porsche.

Høhø.


Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out /  Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out /  Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out /  Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out /  Change )

Connecting to %s