Singelskadet

En av grunnene til at jeg fremdeles er singel, er fordi jeg har en liste av krav som mannen må leve opp til. Han må få meg til å le, han må være en god samtalepartner, han må utfordre meg/gi meg motstand, men ikke for mye motstand, arrogant – men ikke på en cocky måte, belest – men ikke nedlatende, snill – men ikke en dørmatte. Romantisk (gi komplimenter, roser, åpne dører), og ikke minst være spontan og eventyrlysten.. og følsom, men ikke overfølsom. Listen kan bli evig lang den!

Men hva med meg? Lever jeg opp til den personen jeg vil være?

Jeg tror jeg er singel fordi jeg fokuserer mye på hva mannen må leve opp til, fremfor å utvide perspektivet mitt. Hvis jeg ikke synes han er romantisk, betyr det at han ikke er det? For han kan romantikk være noe så enkelt som å holde rundt meg, sommerfugler han har i magen og spenningen av å vente på en tekstmelding. Noe jeg nødvendigvis ikke tenker over engang.

For hvorfor er så mange mennesker – inkludert meg selv – singel lenger nå enn på 50-tallet? Er det fordi vi er kravstore eller fordi vi ikke trenger hverandre lenger? Med tiden har vi blitt mer eksponert for romantiske filmer, porno og søte kjærestepar på Instagram. Vi har så mye å sammenligne et forhold med, at vi blir ikke fornøyde. Men hvorfor tror jeg at et bilde på Instagram reflekterer noe ekte? Eller at en romantisk film på en time, er noe jeg kan relatere meg til? Vi damer trenger nok ikke en ektemann som vi gjorde før, hvor vi passet barna mens han var på jobb og tjente penger. Vi klarer oss helt fint på egenhånd, og penis kan erstattes med dildo. Men betyr det at vi ikke trenger han følelsesmessig? Er det ikke godt å ha en person som man kan lene seg på i tunge tider? En man kan holde rundt og våkne opp med?

Den perfekte mann finnes ikke. Jeg er jo ikke perfekt, og jeg kjenner heller ingen mennesker på denne jord som er perfekt heller. Så hvorfor skal han være det? Kjærlighet ved første blikk er heller ikke noe jeg tror på, kjemi ja, men hva er kjemi? Det er veldig lett å si senere at «man visste det», men det er fordi tiden har bevist det. Man har vært tålmodig, blitt kjent, og ikke dumpet personen etter andre date fordi han snakket om eksene sine eller hadde en rar latter.

For å finne den «perfekte» personen, tenker jeg at tålmodighet og åpenhet er løsningen. En person kan ikke vise alle sine sider over en kopp kaffe. Vi har kanskje blitt litt utålmodige med tiden vi lever i. Alt skal skje så fort, til og med forelskelse. Jeg glemmer å huske på at det tok tid å bli kjent med venninnene mine, familien har jeg jo vokst opp med. Jeg har hvert fall lært at det jeg trodde var kjærlighet ved første blikk, var ikke mer enn en vel gjennomtenkt forførelsesteknikk.

Det høres kanskje ikke så eventyrlig ut, men kjærlighet er noe som vokser med tid. Tid til å bli kjent, for å få forståelse for personen man dater. Det er da man skjønner magien av tålmodighet. Plutselig blir mannen med den rare latteren drømmemannen du ikke hadde sjans til å se når dere ikke kjente hverandre godt nok.

La meg avslutte med dette quotet:

“When I was a little girl I used to read fairy tales. In fairy tales you meet Prince Charming and he’s everything you ever wanted. In fairy tales the bad guy is very easy to spot. The bad guy is always wearing a black cape so you always know who he is. Then you grow up and you realize that Prince Charming is not as easy to find as you thought. You realize the bad guy is not wearing a black cape and he’s not easy to spot; he’s really funny, and he makes you laugh, and he has perfect hair.”

Jeg liker å tro at jeg ikke trenger bekreftelse fra noen, men det er som å si at jeg ikke trenger kjærlighet, og hvem trenger ikke det? Problemet er at det er jævlig mange måter å vise kjærlighet på.

Når man dater eller er sammen med noen, er det ikke da viktig å vise personen man er sammen med at man liker vedkommende? I starten viser jeg det med øynene mine, etter litt mer tid viser jeg det med berøring; jeg stryker på armen, jeg holder rundt og klemmer veldig mye. Det er min måte å vise at jeg setter pris på mannen jeg dater.

Ordene er det verre med. De sitter langt inne. «Jeg har følelser for deg», oh, nei, det er skikkelig vanskelig å si. Jeg har ikke alltid synes det, men jeg har med årene bygget solide murer. Jeg tør ikke å være sårbar i faren for å bli avvist. Derfor mener jeg at den bekreftelsen man gir hverandre i starten er ekstremt essensielt for at et forhold skal utvikle seg. Hvis to mennesker skal date, og ingen av dem tør å vise følelser, så er det umulig å ta forholdet videre. Du har to lukkede mennesker som tilbringer tid sammen. Det er hyggelig det, men det gir ingen happy ending.

Hvis man da kommer i et forhold, og ikke får bekreftelse hjemme, søker man det andre steder. Det er noe jeg kan forstå, for alle trenger en slags påminnelse på at man er verdifull. (Noe man bør klare å gi seg selv, sånn egentlig.) Men hva får man ut av den bekreftelsen? Hva betyr de ordene man får av en fremmed?

Jeg kan bare snakke for meg selv, men den bekreftelsen jeg får på byen gir meg absolutt ingenting. Jeg ser ingen verdi i at en fremmed fyr synes at jeg er digg å se på. Jeg går ikke hjem til mannen min og sier «ser du ikke hva du har i meg?» For hva har man egentlig fått på byen? Ord. Det betyr nada. Det betyr at en fremmed mann vil ha sex med meg, woho!

Det som virkelig betyr noe er hva mannen der hjemme tenker om meg! Han som vil gå gjennom godt og vondt med meg. Er jeg den beste partneren? Gir jeg mannen min det han vil ha?

Jeg lurer på; er det sånn i forhold at hvis man gir og gir og gir, får man det samme tilbake? Eller blir man til slutt tatt for gitt?

Det viktigste i et forhold, og når man dater, er å være åpen og ærlig, men er det ikke da vi kvinner føler oss masete? Vi damer har jævlig mye følelser, og menn er ikke alltid like flink til å takle de.

Det er ingen som kan forutse fremtiden, men jeg tror denne verden hadde hatt mange flere lykkelige par hvis vi bare var flinkere til å lytte til hva den andre ønsker, og ha forståelse for hvor ekstremt forskjellige vi er. Jeg kunne helt ærlig ønske at jeg var enklere å forholde meg til, men det er rett og slett ikke virkeligheten jeg lever i.

Å forstå det motsatte kjønn kommer ikke av seg selv, det er noe vi må lære oss. Bare fordi du har kjørt en Fiat før, betyr ikke det at du vet hvordan du skal kjøre en Porsche.

Høhø.

Hvorfor i all verden er så mange damer opptatt av Valentine’s Day? Det er jo en kommersiell drittdag, mener noen. Jeg kjenner ikke alle damene i verden, men jeg tror det er et veldig enkelt svar på det.

Alle har et behov for å bli sett og satt pris på. Men det blir kanskje feil å si alle, så jeg skal heller si «jeg». Grunnen til at jeg har vært singel så lenge, er fordi jeg er livredd for forhold. Jeg har et ganske mørkt syn på det, selv om jeg vet at det kan være godt å ha en partner.

Frykten min er rutiner. Man blir nærmest som et møbel i hjemmet i en hektisk hverdag. Han er like vant til å ha meg der, som han er godstolen. Av og til kan han sette mer pris på godstolen faktisk, enn meg, det føles hvert fall sånn ut. Han nyter den, koser seg der. Jeg er masekjerringen som snakker for mye, og han vil heller høre på damen på TV-en.

Mentaliteten som et langt forhold med rutiner fører med seg er; «Hvorfor skal jeg gjøre noe for henne? Hvorfor kan ikke hun kjøpe blomster til meg?» Det er den der; «Hun gidder ikke, så da gidder ikke jeg heller.»

For at jeg skal være lykkelig i et forhold, trenger jeg den romantikken, den påminnelsen om at jeg betyr noe for personen jeg er med. Og ja, dette går begge veier. Det holder ikke med «Men hun vet jo hva hun betyr for meg», for etter hvert vet man ikke lenger, uansett hvor lenge man har vært sammen. Romantikk er å se den andre. Det handler ikke om blomstene, sjokoladen, en ring eller en dyr sydentur. Det handler om å gi oppmerksomhet, uten å forvente noe tilbake. Fordi man elsker personen.

Det er her frykten min kommer inn.. Slutter man å elske en person fordi man har vært sammen lenge? Går man fra forelskelse til rutine? Jeg husker at jeg tenkte det i mitt langvarige forhold for fire år siden; «Vi holder sammen sant? Vi gidder ikke å begynne på nytt?» Trist.

Jeg driter i de store, dyre tingene. Det er virkelig de små tingene som betyr noe; et kyss i gangen, å se henne ekstra lenge i øynene eller gi et kompliment. Og hvis hun er for sur i trynet til å ta imot den romantikken (noe jeg ofte hører at damer kan være i en hektisk hverdag), ikke si at hun er sur, haha. Det er seriøst det verste du kan gjøre.

Hvis jeg hadde vært skikkelig sur, hadde det hjulpet om han, istedenfor å krangle med meg, sa; «Jeg elsker deg, vet du det?» Jeg tror jeg hadde fått grisedårlig samvittighet, og kanskje det hadde blitt noe mclovin senere også. Vi må flørte mer! Å flørte er nærmest det viktigste vi gjør i et forhold! Jeg vil beholde gnisten til vi dør, uansett hvor naivt det virker.

Det du gir er det du får, sier min kollega Kjell Sigvart, og det tror jeg så inderlig på, enten det er tirsdag, torsdag eller Valentinesdagen.

Kropp. Det mest naturlige i verden har blitt ødelagt av mediene. I årevis har kroppen blitt seksualisert gjennom porno, filmer, motemagasiner, reklameplakater, og ja, dere skjønner tegningen. Nakenhet er noe vi har blitt lært oss til å skamme oss over, noe vi skal skjule. Viser vi hud – ber vi så å si menn om å ligge med oss. Jeg elsker dette sitatet av Cate Blanchett; «I mean you all know we like looking sexy, but it doesn’t mean we want to fuck you.»

Kler jeg av meg – er jeg oppmerksomhetssyk, kåt og sikkert litt billig også. Hvorfor det? Hvorfor er klær mer godtatt enn nakenhet? Klær er ikke naturlig, ikke egentlig. Men jeg forstår selvfølgelig at vi trenger det. Jeg har ikke behov for å gå ned gaten naken hver dag, men jeg kunne ønske hud var mer naturlig. Spesielt om sommeren, når jeg vil sole puppene uten at det er ukomfortabelt. Tenk at det var helt vanlig før? Hvor er vi på vei?

Jeg skjønner problemstillingen med nakenhet, spesielt i disse sosiale medier og sammenligning-tidene hvor alle ønsker å ha den perfekte kroppen. Men vi vet jo at det bare er løgn det også. En illusjon. På lik linje som selfiene, så finnes ikke den perfekte kroppen.. Vi vet jo dette! Alle har strekkmerker, appelsinhud, noen har eksem, kviser, whatever. Det er en kropp.

Sånn biologisk sett er den skapt for å føde barn, så at vi damer har litt mage er naturlig. Den er ment som en sekk til et foster. Samtidig er det kult at vi kan forme magen til muskler hvis vi vil. Eller bare gi den mat. Smak og behag. Det er ikke noe fasitsvar, bortsett fra fornuftig vedlikehold.

Det er ikke rart at vi tror at vi må se ut som en VS-modell for å være sexy. Vi har alle vært i et svært skadelig forhold i altfor mange år, med mediene. Det er som en manipulerende kjæreste som litt og litt prøver å knuse selvtilliten vår. Makten vi har – er å si «fuck off».

Selvtillit gjør kroppen sexy, ikke innovermage, botoxrumpe og silikonpupper. Og dette er ikke kritikk til de som har gjort det. Det er ikke rart at man blir påvirket av mediene eller mennesker som tråkker på deg.

Jeg liker kroppen min. Ryggen. Skulderbladene. Huden. Føflekkene. Leggene. Kløften til de små puppene mine. De er ikke “store”, hva enn “store” er, men jeg liker de. Til og med strekkmerkene på hoftene mine, som bare er bevis på at jeg har vokst. Jeg har mine usikkerheter som alle andre, men jeg lar det ikke styre livet mitt. Det er ikke så sykt viktig. Det som er viktig – er å tilbe den, og ikke ødelegge med altfor mye søppel i form av stygge ord og junkfood.

Det jeg ikke liker er påvirkningen man har på andre mennesker ved å være på sosiale medier. Jeg tenker spesielt på de yngre. Alt er så tilgjengelig for dem, og man er så usikker i den ungdomstiden fra før av. Da hjelper det ikke å se mennesker man tror er perfekte. Det burde være 18-årsgrense på Facebook, Youtube, Instagram og Snapchat, men jeg skjønner at det er umulig.

Poenget mitt er; nakenheten må få tilbake det gode ryktet sitt. Jeg kler ikke av meg fordi jeg føler at jeg må eller fordi jeg skal imponere Halvor i Hamar.. Jeg gjør det fordi jeg synes huden er, enkelt og greit, forbanna fin å se på.

Foto: Britt Embry

“Mange lever store deler av livet sitt som i transe, der skjønnheten i øyeblikket blir overskygget av bekymringer om fortid eller framtid…” (forskning.no)

Lever du i fortiden, nåtiden eller fremtiden?

Når man skal svare på det spørsmålet – tenker man kanskje automatisk at man lever i nåtid, men svært få gjør det. Etter nøye observasjon av meg selv, har jeg skjønt hvor vanskelig det er å leve i nuet. Det er så mange forstyrrelser. Hodet bråker og jeg glemmer å være takknemlig. Følgende idiotiske spørsmål florerer i hodet; Kommer jeg til å være singel for alltid? Mamma sier; “Nå må du finne deg noen snart. Når skal du få barn da?”

Ja.. For er det ikke på tide nå?????????

Tenk at vi faktisk tror det er noe i veien med oss om vi ikke finner en partner som godtar oss. Er det ikke godt nok å godta seg selv? Og hvorfor snakker vi alltid i fremtid og fortid?

La oss ta de tre forskjellige tankesettene hver for seg når det kommer til kjærligheten..

Fortid: I tankene mine ligger alle ekskjærestene mine i arkiv. De har markert seg på et eller annet vis, og formet meg til den jeg er i dag. Når man møter en ny person, er det derfor en kunst å ikke dra frem mappene fra arkivet og sammenligne han med de tidligere forholdene. I fortiden har jeg kanskje blitt såret og skuffet. Jeg har såret og skuffet meg selv også, med valgene mine i de forholdene. Er den nye mannen bedre? Og har jeg forbedret meg siden mitt forrige forhold? Har jeg lært?

Dette er viktige tanker å ha, men jeg undervurderer hvor ofte jeg bør la tanker bare forbli tanker. Trenger jeg å lufte absolutt alt med den jeg dater? Skal han måtte lide av min fortid? Noen samtaler er forbeholdt nære venninner, mener jeg. Jeg lider personlig av ærlighets-syndrom. Det er ikke alltid like heldig.

Fremtid: I tankene mine har jeg også drømmene mine om fremtiden. Hva vil jeg? Man kan jo ikke vite hva man vil, før man faktisk har opplevd det. Men jeg har lyst til å gifte meg, få barn. Som helt sikkert mange av oss, er det drømmer jeg har. Jeg kan ikke date noen som ikke vil gifte seg. Jeg har jo ikke tiiiiid til det vettu. Nå er jeg jo så GAMMEL (27), at nestemann, han er kanskje”mannen i mitt liv”. Sant????

Her kommer fremtid inn. For jeg kan jo ikke velge en fuckboy som far til mine fremtidige barn.. Hvor uansvarlig er ikke det? Jeg må plutselig begynne å tenke fornuftig ved valg av mann. Kommer han til å leke med de barna som ikke eksisterer? Vil han dele oppvasken med meg? Stressknutene strammer seg bare ved tanken. Tenk hvis han jeg egentlig liker veldig godt, ikke lever opp til de fremtidige forventningene mine som ikke enda har skjedd?!

Jeg hadde en gang en lang sjekkliste på hvordan denne fremtids-mannen skulle være.. Da jeg først ble singel var humor det viktigste. Sjarmerende ikke minst. Høy og mørk. Spontan kanskje. Nå som jeg har blitt eldre (og litt klokere) er listen veldig kort; respektere meg, være lojal og vi må ha kjemi. That’s fucking it man.

Nåtiden: Hvis man skal leve ett hundre prosent i nåtid, må man fjerne forventningene. Noen grunnleggende like verdier må man ha for å få et forhold til å fungere, men det stopper der. Man kan ikke forvente at han er like åpen med følelsene sine, svarer like fort på meldinger, deler entusiasmen vår for hva enn det måtte være (kunst, klær, serier, følelser..) Jeg elsker å snakke om følelser, fordi jeg synes det er interessant. Det synes ikke nødvendigvis han, og det må jeg tåle. Han vil kanskje mye heller snakke om biler.

Nåtid er å la fortiden ligge, og tilgi de som har såret oss. Starte med blanke ark, og ikke dømme en ny person på vegne av det som har vært. Nåtid er å ikke tenke på fremtiden før man er der. Hva så om man blir eldre? Drit i eggstokkene. Det ordner seg. Stresser man med det som kan skje, ødelegger man det som er. Hodet er fylt med minner og forventninger, men vi kan kontrollere det. Vi kan snakke oss selv til fornuft. Livet er her og nå, ikke noe mer eller mindre. Man hører det hele tiden, men hvor ofte reflekterer vi over det?

Man hører de eldre si.. “Hvor ble det av årene?” Det føles som at livet flydde forbi fordi man ikke var der mentalt. Jeg tror at for å leve i nuet, må man gi seg selv påminnelser. Man må skape øyeblikkene og si til seg selv “Nå.. Nå har jeg det jysla bra..” som en liten huskelapp.

Sjekkliste for mitt fremtidige forhold:

• Se opp fra mobilen oftere og snakke sammen
• Slutte å sammenligne
• Senke forventingene
• Være takknemlig

Dette høres kanskje teit ut, men jeg mener det; Hakuna fuckings matata 

Mamma sa til meg på telefon en gang «Martine, du er så fucket. Du ødelegger for deg selv.»

Hahahahah. Jeg lo lenge av den. Mamma banner ikke, og hun sier i alle fall ikke ting som «fucket». Det må hun ha plukket opp fra meg.

Men hun har rett. En kompis sa til meg; «Jeg tror ikke på at du er singelskadet. Det er bare noe du sier.» Så hva er betegnelsen på en singelskadet person? Må jeg se håpløs ut for å være det i hodet? Bridget Jones er en karakter i en film. Ikke ekte vare.

Jeg har vært singel i fire år, og jeg har spilt mye på det. Jeg har skrevet om det, og snakket om det mer enn noen jeg kjenner. Det har helt sikkert vært med på å bidra til kaoset i hodet mitt. Jeg er ekstremt selvdestruerende når det kommer til dating..

Jeg føler jeg er en god venninne, datter, kollega, fremmed. Det fikser jeg. De trenger man jo bare å være med et par timer uken, maks. Menn jeg dater skal komme så nært. De skal heeelt inn, bokstavelig talt og følelsesmessig. Det er ikke lett å godta når du er vant til å være alene. Jeg blir helt stresset, og det er ikke noe jeg er bevisst på der og da. Jeg tenker ikke i øyeblikket at «dette stresser meg». Nei, det jeg gjør, er å lete etter feil med dem. «Gode» grunner til å dumpe dem og gå videre til nestemann.

«Han er for rolig.» «Han er for flørtende.» «Han er for opptatt av meg.» «Han gir meg ikke nok komplimenter.» Det er ille. Og mamma har helt rett; jeg er fucket. Jeg er singelskadet.

Jeg har også en tendens til å blusse opp en krangel, bare for å teste menn. (Da må vi selvfølgelig ha datet en stund.) Det er for å sjekke om de tåler å date meg, som at jeg er en person man må tåle. Haha, det er så tåpelig å lese når jeg skriver det ned. Jeg digger jo meg selv! Til tross for mine utallige feil (sta, naiv, påståelig uten gode argumenter, aggressiv og til tider veldig kald). Ingen er feilfri.

Jeg er på bedringens vei, føler jeg selv. Første steg er å innse det. Jeg må jobbe mot meg selv, for å jobbe med meg selv. Jeg må tåle å slippe noen inn. Jeg må gå på den andre daten, og ikke dytte de vekk for å unngå å bli såret selv.

Jeg var på et seminar for noen uker siden, hvor de snakket om Happn og Tinder, og da sa psykologen; “Bare fordi han snakker om seg selv på første date, betyr ikke det at han er en selvsentrert narsissist, du må bare tørre å møte han igjen. Hva er oddsen for at han bare var nervøs?”

Jeg har et veldig romantisert bilde på at det MÅ være kjærlighet ved første blikk. Men hvis man ikke har opplevd kjærlighet ved første blikk før, hvordan vet man at det i det hele tatt eksisterer? Og er det ikke tiden som beviser hva kjærlighet er?

Jeg har lært og jeg lærer enda. Hvis du er usikker; gå på date nummer to, kanskje til og med nummer tre også. Plutselig går du ned kirkegulvet mot noen du aldri hadde trodd skulle stå i den andre enden.

Ikke lat som at du er et spøkelse. Du er et menneske. Et menneske som var pålogget for 4 minutter siden. Så med mindre du har klart å dø på de minuttene og nå hjemsøker Facebook, så ikke lat som.

Jeg skal ikke være så cocky og si at jeg ikke forstår at folk ghoster. Det er jo lettere. Men takk og lov for at jeg faktisk kan gå med hodet hevet og si at jeg ikke har gjort det. For hvis jeg hadde gjort det – hadde jeg sett på meg selv som svak. Veldig svak. Og jeg er ikke fan av den type svakhet hos mennesker, fordi det rett og slett handler om mangel på respekt for andre.

Greit – man tør ikke å avvise. Men den avvisningen blir ganske kjapt en lettelse, sammenlignet med den langvarige torturen av å bli ghostet. Du vet hva ghosting er sant? Når du dater en person, og vedkommende velger å dumpe deg uten å si noe. Det er ghosting, man sniker seg ut bakdøren.

Jeg har blitt ghostet, og det gjør vanvittig vondt. Jeg trodde jeg hadde gjort noe galt, og traff en vegg av selvdestruktive tanker. Og det er ikke følelsene for personen som er verst. Det er selve ignoreringen.

Jeg endte opp med å ransake personligheten min for å finne feilen. Det måtte jo være noe i veien med meg? Men det konkluderte jeg alltid med at det ikke var, selv om jeg absolutt ikke er feilfri.

Når det kommer til ghosting, så gjør man det som regel fordi man ikke er keen på personen og er for feig til å si det. Man vil helst unngå hele konfrontasjonen. Og jeg tror mange «ghostere» vil beholde beundringen til den personen, og muligheten for å ta opp igjen kontakten senere.

Jeg spør jeg, hvis jeg blir ghostet. «Hei! Har ikke hørt fra deg på en stund, alt bra?» En gang fikk jeg en laaang forklaring som ikke hadde noe med følelsene hans å gjøre. Det var bare en haug av forklaringer om familieproblemer. Greit nok, men altså, det er bare «noe å skylde på».

Hvis han ignorer deg, liker han deg ikke. Ofte (ikke alltid) er det faktisk så tragisk enkelt. Man gjør det bare mer komplisert enn det trenger å være, fordi vi ikke forstår hva som skjedde. MEN, og dette er et viktig MEN. Det betyr IKKE at vi skal ta det personlig.

Følelser er ikke fornuft. Hvis denne personen som ghoster, ikke liker deg eller meg, er det bare fordi han eller hun ikke har følelser for oss. Det er ikke noe i veien med oss av den grunn. «Kjærligheten er ikke et mattestykke, så det gir aldri mening hvorfor vi føler det vi føler.» Joda, vedkommende kan bruke forklaringer som at; «jeg har dårlig økonomi», «jeg er ikke på rett sted i livet», «moren min er syk», «jeg har mye jobb for tiden». Men altså.. no excuses.

Personen er bare ikke interessert!

Den verste ghosting-episoden min var med mannen jeg datet i tre måneder, som jeg også skriver om i boken min “Singelskadet”. Her er det snakk om en person som jeg følte meg så nær, at jeg så på han som en bestevenn veldig tidlig. Han valgte å dumpe meg fordi jeg hadde vært spydig i en melding. Han kom tilbake igjen, (lang historie) 😉, men jeg fikk aldri den oppklaringen og avslutningen. Og da er det vanskelig å gå videre.

Poenget mitt er; la oss gi f* med å ghoste. Kan vi være så snille å drepe den trenden? Vær tøff! Vær ærlig! Bare si det som det er!

Jeg skal skrive meldingen til deg, så kan du bare kopiere;

«Hei, du, jeg har tenkt litt. Jeg synes du er en utrolig fin fyr/dame, men kjemien mellom oss er ikke der den burde være. Absolutt ingenting personlig. Du virker råbra! 😊»

Jeg hadde DIGGET å få den meldingen.

Over og ut.