I do! Or do I..?

27043450_10160113145100722_473247035_n

Foto: Britt Embry

Mange lever store deler av livet sitt som i transe, der skjønnheten i øyeblikket blir overskygget av bekymringer om fortid eller framtid…” (forskning.no)

Lever du i fortiden, nåtiden eller fremtiden?

Når man skal svare på det spørsmålet – tenker man kanskje automatisk at man lever i nåtid, men svært få gjør det. Etter nøye observasjon av meg selv, har jeg skjønt hvor vanskelig det er å leve i nuet. Det er så mange forstyrrelser. Hodet bråker og jeg glemmer å være takknemlig. Følgende idiotiske spørsmål florerer i hodet; Kommer jeg til å være singel for alltid? Mamma sier; “Nå må du finne deg noen snart. Når skal du få barn da?”

Ja.. For er det ikke på tide nå?????????

Tenk at vi faktisk tror det er noe i veien med oss om vi ikke finner en partner som godtar oss. Er det ikke godt nok å godta seg selv? Og hvorfor snakker vi alltid i fremtid og fortid?

La oss ta de tre forskjellige tankesettene hver for seg når det kommer til kjærligheten..

Fortid: I tankene mine ligger alle ekskjærestene mine i arkiv. De har markert seg på et eller annet vis, og formet meg til den jeg er i dag. Når man møter en ny person, er det derfor en kunst å ikke dra frem mappene fra arkivet og sammenligne han med de tidligere forholdene. I fortiden har jeg kanskje blitt såret og skuffet. Jeg har såret og skuffet meg selv også, med valgene mine i de forholdene. Er den nye mannen bedre? Og har jeg forbedret meg siden mitt forrige forhold? Har jeg lært?

Dette er viktige tanker å ha, men jeg undervurderer hvor ofte jeg bør la tanker bare forbli tanker. Trenger jeg å lufte absolutt alt med den jeg dater? Skal han måtte lide av min fortid? Noen samtaler er forbeholdt nære venninner, mener jeg. Jeg lider personlig av ærlighets-syndrom. Det er ikke alltid like heldig.

Fremtid: I tankene mine har jeg også drømmene mine om fremtiden. Hva vil jeg? Man kan jo ikke vite hva man vil, før man faktisk har opplevd det. Men jeg har lyst til å gifte meg, få barn. Som helt sikkert mange av oss, er det drømmer jeg har. Jeg kan ikke date noen som ikke vil gifte seg. Jeg har jo ikke tiiiiid til det vettu. Nå er jeg jo så GAMMEL (27), at nestemann, han er kanskje”mannen i mitt liv”. Sant????

Her kommer fremtid inn. For jeg kan jo ikke velge en fuckboy som far til mine fremtidige barn.. Hvor uansvarlig er ikke det? Jeg må plutselig begynne å tenke fornuftig ved valg av mann. Kommer han til å leke med de barna som ikke eksisterer? Vil han dele oppvasken med meg? Stressknutene strammer seg bare ved tanken. Tenk hvis han jeg egentlig liker veldig godt, ikke lever opp til de fremtidige forventningene mine som ikke enda har skjedd?!

Jeg hadde en gang en lang sjekkliste på hvordan denne fremtids-mannen skulle være.. Da jeg først ble singel var humor det viktigste. Sjarmerende ikke minst. Høy og mørk. Spontan kanskje. Nå som jeg har blitt eldre (og litt klokere) er listen veldig kort; respektere meg, være lojal og vi må ha kjemi. That’s fucking it man.

27045233_10160113145095722_547509565_n

Nåtiden: Hvis man skal leve ett hundre prosent i nåtid, må man fjerne forventningene. Noen grunnleggende like verdier må man ha for å få et forhold til å fungere, men det stopper der. Man kan ikke forvente at han er like åpen med følelsene sine, svarer like fort på meldinger, deler entusiasmen vår for hva enn det måtte være (kunst, klær, serier, følelser..) Jeg elsker å snakke om følelser, fordi jeg synes det er interessant. Det synes ikke nødvendigvis han, og det må jeg tåle. Han vil kanskje mye heller snakke om biler.

Nåtid er å la fortiden ligge, og tilgi de som har såret oss. Starte med blanke ark, og ikke dømme en ny person på vegne av det som har vært. Nåtid er å ikke tenke på fremtiden før man er der. Hva så om man blir eldre? Drit i eggstokkene. Det ordner seg. Stresser man med det som kan skje, ødelegger man det som er. Hodet er fylt med minner og forventninger, men vi kan kontrollere det. Vi kan snakke oss selv til fornuft. Livet er her og nå, ikke noe mer eller mindre. Man hører det hele tiden, men hvor ofte reflekterer vi over det?

Man hører de eldre si.. “Hvor ble det av årene?” Det føles som at livet flydde forbi fordi man ikke var der mentalt. Jeg tror at for å leve i nuet, må man gi seg selv påminnelser. Man må skape øyeblikkene og si til seg selv “Nå.. Nå har jeg det jysla bra..” som en liten huskelapp.

Sjekkliste for mitt fremtidige forhold:

  • Se opp fra mobilen oftere og snakke sammen
  • Slutte å sammenligne
  • Senke forventingene
  • Være takknemlig

Dette høres kanskje teit ut, men jeg mener det; Hakuna fuckings matata 


One thought on “I do! Or do I..?

  1. Åh, dette var godt å lese! Du har så rett. Det er neimen ikkje lett å la ligge fortiden ligge.. Ofte må eg “snakke til” meg sjøl for å sammenligne, leite etter feil etc 🙈 Litt bevisst jobbing med det, så trur eg man blir bedre litt etter litt 😉

    Nesten så det er kjipt at du ikkje er på sjekker’n lenger, ellers trur eg at eg hadde digga å gå på byn med deg 😉

    Like

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out /  Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out /  Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out /  Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out /  Change )

w

Connecting to %s