Singelskadet – og jævlig bevisst på det

sparkle martyMamma sa til meg på telefon en gang «Martine, du er så fucket. Du ødelegger for deg selv.»

Hahahahah. Jeg lo lenge av den. Mamma banner ikke, og hun sier i alle fall ikke ting som «fucket». Det må hun ha plukket opp fra meg.

Men hun har rett. En kompis sa til meg; «Jeg tror ikke på at du er singelskadet. Det er bare noe du sier.» Så hva er betegnelsen på en singelskadet person? Må jeg se håpløs ut for å være det i hodet? Bridget Jones er en karakter i en film. Ikke ekte vare.

Jeg har vært singel i fire år, og jeg har spilt mye på det. Jeg har skrevet om det, og snakket om det mer enn noen jeg kjenner. Det har helt sikkert vært med på å bidra til kaoset i hodet mitt. Jeg er ekstremt selvdestruerende når det kommer til dating..

Jeg føler jeg er en god venninne, datter, kollega, fremmed. Det fikser jeg. De trenger man jo bare å være med et par timer uken, maks. Menn jeg dater skal komme så nært. De skal heeelt inn, bokstavelig talt og følelsesmessig. Det er ikke lett å godta når du er vant til å være alene. Jeg blir helt stresset, og det er ikke noe jeg er bevisst på der og da. Jeg tenker ikke i øyeblikket at «dette stresser meg». Nei, det jeg gjør, er å lete etter feil med dem. «Gode» grunner til å dumpe dem og gå videre til nestemann.

«Han er for rolig.» «Han er for flørtende.» «Han er for opptatt av meg.» «Han gir meg ikke nok komplimenter.» Det er ille. Og mamma har helt rett; jeg er fucket. Jeg er singelskadet.

Jeg har også en tendens til å blusse opp en krangel, bare for å teste menn. (Da må vi selvfølgelig ha datet en stund.) Det er for å sjekke om de tåler å date meg, som at jeg er en person man må tåle. Haha, det er så tåpelig å lese når jeg skriver det ned. Jeg digger jo meg selv! Til tross for mine utallige feil (sta, naiv, påståelig uten gode argumenter, aggressiv og til tider veldig kald). Ingen er feilfri.

Jeg er på bedringens vei, føler jeg selv. Første steg er å innse det. Jeg må jobbe mot meg selv, for å jobbe med meg selv. Jeg må tåle å slippe noen inn. Jeg må gå på den andre daten, og ikke dytte de vekk for å unngå å bli såret selv.

Jeg var på et seminar for noen uker siden, hvor de snakket om Happn og Tinder, og da sa psykologen; “Bare fordi han snakker om seg selv på første date, betyr ikke det at han er en selvsentrert narsissist, du må bare tørre å møte han igjen. Hva er oddsen for at han bare var nervøs?”

Jeg har et veldig romantisert bilde på at det MÅ være kjærlighet ved første blikk. Men hvis man ikke har opplevd kjærlighet ved første blikk før, hvordan vet man at det i det hele tatt eksisterer? Og er det ikke tiden som beviser hva kjærlighet er?

Jeg har lært og jeg lærer enda. Hvis du er usikker; gå på date nummer to, kanskje til og med nummer tre også. Plutselig går du ned kirkegulvet mot noen du aldri hadde trodd skulle stå i den andre enden.

La oss utrydde ghosting

mirrorselfie martineonstad

Ikke lat som at du er et spøkelse. Du er et menneske. Et menneske som var pålogget for 4 minutter siden. Så med mindre du har klart å dø på de minuttene og nå hjemsøker Facebook, så ikke lat som.

Jeg skal ikke være så cocky og si at jeg ikke forstår at folk ghoster. Det er jo lettere. Men takk og lov for at jeg faktisk kan gå med hodet hevet og si at jeg ikke har gjort det. For hvis jeg hadde gjort det – hadde jeg sett på meg selv som svak. Veldig svak. Og jeg er ikke fan av den type svakhet hos mennesker, fordi det rett og slett handler om mangel på respekt for andre.

Greit – man tør ikke å avvise. Men den avvisningen blir ganske kjapt en lettelse, sammenlignet med den langvarige torturen av å bli ghostet. Du vet hva ghosting er sant? Når du dater en person, og vedkommende velger å dumpe deg uten å si noe. Det er ghosting, man sniker seg ut bakdøren.

Jeg har blitt ghostet, og det gjør vanvittig vondt. Jeg trodde jeg hadde gjort noe galt, og traff en vegg av selvdestruktive tanker. Og det er ikke følelsene for personen som er verst. Det er selve ignoreringen.

Jeg endte opp med å ransake personligheten min for å finne feilen. Det måtte jo være noe i veien med meg? Men det konkluderte jeg alltid med at det ikke var, selv om jeg absolutt ikke er feilfri.

Når det kommer til ghosting, så gjør man det som regel fordi man ikke er keen på personen og er for feig til å si det. Man vil helst unngå hele konfrontasjonen. Og jeg tror mange «ghostere» vil beholde beundringen til den personen, og muligheten for å ta opp igjen kontakten senere.

Jeg spør jeg, hvis jeg blir ghostet. «Hei! Har ikke hørt fra deg på en stund, alt bra?» En gang fikk jeg en laaang forklaring som ikke hadde noe med følelsene hans å gjøre. Det var bare en haug av forklaringer om familieproblemer. Greit nok, men altså, det er bare «noe å skylde på».

Hvis han ignorer deg, liker han deg ikke. Ofte (ikke alltid) er det faktisk så tragisk enkelt. Man gjør det bare mer komplisert enn det trenger å være, fordi vi ikke forstår hva som skjedde. MEN, og dette er et viktig MEN. Det betyr IKKE at vi skal ta det personlig.

Følelser er ikke fornuft. Hvis denne personen som ghoster, ikke liker deg eller meg, er det bare fordi han eller hun ikke har følelser for oss. Det er ikke noe i veien med oss av den grunn. «Kjærligheten er ikke et mattestykke, så det gir aldri mening hvorfor vi føler det vi føler.» Joda, vedkommende kan bruke forklaringer som at; «jeg har dårlig økonomi», «jeg er ikke på rett sted i livet», «moren min er syk», «jeg har mye jobb for tiden». Men altså.. no excuses.

Personen er bare ikke interessert!

Den verste ghosting-episoden min var med mannen jeg datet i tre måneder, som jeg også skriver om i boken min “Singelskadet”. Her er det snakk om en person som jeg følte meg så nær, at jeg så på han som en bestevenn veldig tidlig. Han valgte å dumpe meg fordi jeg hadde vært spydig i en melding. Han kom tilbake igjen, (lang historie) 😉, men jeg fikk aldri den oppklaringen og avslutningen. Og da er det vanskelig å gå videre.

Poenget mitt er; la oss gi f* med å ghoste. Kan vi være så snille å drepe den trenden? Vær tøff! Vær ærlig! Bare si det som det er!

Jeg skal skrive meldingen til deg, så kan du bare kopiere;

«Hei, du, jeg har tenkt litt. Jeg synes du er en utrolig fin fyr/dame, men kjemien mellom oss er ikke der den burde være. Absolutt ingenting personlig. Du virker råbra! 😊»

Jeg hadde DIGGET å få den meldingen.

Over og ut.

Har du vurdert å bare nøye deg med noen?

E6875464-A215-41AD-A9C8-30C1C2B672F7

Foto: Britt Embry

Jeg er skyldig i å jakte. Man blir liksom vant til det. Jakten er mer spennende enn å fange byttet, eller mannen om du vil. Da blir nemlig alt så virkelig. Jeg må ta del i personen sitt liv, og jeg må ta hensyn. Det er så slitsomt det. Eller er det egentlig det?

Hvorfor jakter så mange av oss alltid på noe bedre? Fordi vi er singelskadet. Med apper som Tinder og Happn får vi illusjonen av at det er så mange å velge mellom. Det er som en bunke av menn som aldri tar slutt. «Jaja, det finnes alltid noen bedre der ute.» Gjør det det?

Plutselig sitter man der; 40 år og singel, fordi vi i 20-årene kastet fra oss de vi datet fordi de snakker for mye, for lite, bruker sokker i sandalene, eller samler på steiner. «For en raring.» Ikke skyt meg nå- men kanskje vi bare skal nøye oss med en som er helt grei? Jeg er helt for å være singel livet ut hvis jeg ikke liker vedkommende. Men da må jeg også kysse farvel til et familieliv med en mann ved min side.

For sånn seriøst, jeg er selv skyldig i å kaste vekk menn uten å gi de en sjanse. For vi må faen meg trå så jækli varsomt når vi dater. Datingen har en «vær varsom plakat». Kan du ikke reglene? Da er du fucked. Du må være følelsesløs, kald, likegyldig, for å få et forhold til å fungere. Jeg har ikke hatt stort hell med menn på min egen alder, så jeg har gått for de litt eldre. Fordi de har funnet roen med seg selv. Men oi – er de egentlig klare til å slippe noen inn når de er 35 og singel?

Jeg vil ikke skremme noen, men fy faen så heldig du er om du har funnet noen som du er glad i og vil være med, for det er absolutt ingen selvfølge.

Jeg har vært singel i fire år, og jeg føler jeg sitter på restebordet. Folkens, gresset er ikke grønnere. Selv om jeg nå dater en mann som er skremmende bra, var jeg usikker i starten. Jeg kjente på frykten for å gå vekk fra singellivet som er så trygt. Jeg er så glad for at jeg tåler tanken på å være alene for alltid, og det har vært en prosess. Å elske seg selv altså.

Men hvis du er singel og leser dette, sett pris på deg selv først, og vit at du ikke er feilfri. Det er så mye lettere å tåle feil hos den du dater, når du innser at vi bare er noen uperfekte individer som prøver å leve sammen.

Jaja, lidenskapen er viktig, men den kan komme med tiden. Kjærlighet ved første blikk er reservert for noen, det er ikke fasiten. For kjærligheten har ingen fasit. Den kan vokse med tiden, og den kan eksplodere takket være noe så magisk som kjemi.

Det å leve med noen og godta dem som du godtar deg selv er en kunst, for vi er så utrolig forskjellige. Jeg har lært meg å ikke forvente noe fra den andre, bortsett fra respekt, lojalitet og ærlighet. Alt annet er bare bonuser.

Kanskje takknemlighet er løsningen. Tenk så heldig vi er som får date! Ikke alle har det privilegiet. Ja, takknemlighet. Jeg er sykt takknemlig for at noen i det hele tatt vil tilbringe tid med meg.

Kan det ikke bare være så enkelt?

Jeg kan være min verste fiende

MPE-0523_preview (2)Foto: @gorpium Marius Pettersen

Jeg har blitt så opptatt av å være bevisst på hvem jeg er, at jeg ser på meg selv i et negativt lys. Det har absolutt ingenting med dårlig selvtillit å gjøre, jeg føler meg ganske selvsikker. Jeg tror det har mer med selvforsvar å gjøre. Jeg innså det da jeg snakket med en venninne hin dagen. Jeg sa; «Du vet, hodet mitt er jo et kaos, så jeg kan være vanskelig å forholde meg til.» Da sa hun; «Nei, du er ikke kaos. Du er drømmende.»

Hm. Hun har rett, og det har sikkert jeg også, men hvorfor se på meg selv på den måten? Hvorfor ikke ta det «negative» i meg, og gjøre det om til noe positivt? Jeg har lov til å skryte av meg selv, og det har du og. Kanskje det er janteloven som sitter i meg, som skal snakke stygt om meg før noen andre gjør det.

Dette er min typiske tangegang:

«Jeg er bevisst på det negative altså, sånn i tilfelle du tenkte det, så har jeg tenkt det først, og da kan du ikke skade meg med ordene eller tankene dine. For jeg vet det, så hah!»

Det er nok noe der. Det kommer alltid tilbake til kontroll med meg. Jeg må ha kontrollen. Jeg må vite alt om hvem jeg er. Ingen andre skal vite mer, hvert fall ikke når det kommer til det negative i meg.

Jeg sier ofte «Jeg er ikke så smart jeg.» En gang sa en annen venninne; «Du er en av de mest intelligente personene jeg kjenner, og det har ingenting med hvor kunnskapsrik du er.» En annen sa; «Vi to er ikke boksmarte, men vi er gatesmarte.» ALT har med perspektiv å gjøre. Skal jeg fokusere på det negative, eller skal jeg heller dyrke det positive?

Jeg er drittlei av å høre meg selv snakke meg ned. Jeg er jo min største fan! Jeg digger alt ved meg, stort sett. Av og til synes jeg det virker kult å kunne mye, men helvete heller, hvis det hadde vært så jækla viktig for meg hadde jeg plukket opp en historiebok eller lest meg opp på BBC hver ettermiddag.

Men vet du hva – livet er for kort til å prøve å tilpasse seg samfunnet.  Orker ikke. Så drit i det. Jeg flyr heller gledelig inn i solnedgangen og plukker stjerner fra himmelen. Etterpå skal jeg drikke te på månen og sove på en sky.

Ekte menn VS. Fuckboys

mo_preview

Foto: Marius Pettersen @gorpium

Jeg vet at man ikke skal sammenligne, men når det nye er bedre enn det gamle, er det vanskelig å la være, og vice verca, helt sikkert.

Jeg datet en som pratet, mye. Det var så mange fine ord, som tok meg inn i en fremtid som ikke eksisterte. Jeg drømte om oss to på turer sammen og alle planene han hadde for oss. Alt vi skulle se, oppleve. Jeg levde på ordene.

De betydde ingenting til syvende og sist. Det var bare ord han likte å bruke. Tanker han hadde om oss gjaldt også for han selv, han hadde alltid drømmer han aldri realiserte. 

Mannen jeg dater nå har i løpet av fire måneder reist med meg til Amsterdam, Bergen, Trondheim, og til nyttår en topptur på et fjell i Åndalsnes. Det var magisk. Han har ikke trengt å bevise noe for meg, men han har gjort det likevel. Med handlinger. Som det mest naturlige i verden. Jeg er vant til at dating er vanskelig. 

Jeg må hele tiden jobbe med meg selv, for å tørre å stole på en mann. Fortiden legger sine arr. Men handlinger slår aldri feil. Handlinger eller mangelen på det avslører intensjonene hans eller hennes. Og når vi snakker om intensjon, bruk din egen.

Vit forskjell på frykten for å bli såret og hvorvidt personen er til å stole på. Dette er så viktig. Jeg er skeptisk, og det er på grunn av alt jeg har erfart.

Men hvis han viser at han vil være med deg på andre tidspunkt enn lørdag klokken halv fire om natten, er det et ganske så fint hint. Å gre alle over samme kam er helt vanlig når det kommer til følelser, men ikke la det hindre deg i å falle igjen. Hvis du knuser noe, for eksempel hjertet ditt, kan det alltids repareres igjen. Jeg trodde ikke på det før, men nå gjør jeg det. 

5 ting jeg gjør som ødelegger forholdene mine

devilangel-11.jpg

Foto: Britt Embry

  1. Overanalysering

Can I hear an amen? Jeg tror veldig mange damer kan rekke opp hånden her. Det er den verste egenskapen min.. Muligheten til å gå fra rolig og rasjonell til at helvete bryter løs på noen få minutter. Alt dette skjer uten at han jeg dater vet noe som helst. Når jeg blir forbanna inne i sjelen min for at jeg FOR EKSEMPEL ikke får nok oppmerksomhet, så må jeg snakke til meg selv. Er dette en grunn til å bli sint? Betyr dette at han ikke er interessert? Eller er han bare opptatt? Legg merke til at overanalyseringen gjerne kommer hyppigst når du har lite å gjøre på, ergo, man tror at han har lite å gjøre på også. Ikke nødvendigvis sannheten. Jeg gir meg selv dager med selvsnakk, før jeg tar noe opp med han jeg dater. Av og til holder det å snakke til meg selv, eller med familie og venner. Lært fra fortiden, si.

  1. Takler ikke intimitet

Da mener jeg altså emosjonell intimitet. Når en fyr jeg dater tar for mye plass. Jeg takler det svært dårlig. Og når han skal være med meg for mye. Når jeg føler at jeg betaler mer, noe jeg har gjort ofte. Når jeg tenker meg om har jeg ofte følt meg litt som «moren» i forholdet. Hahaha. Da backer jeg ut, fremfor å bli værende, og se om det kan utvikle seg. En gang kjeftet jeg på en jeg datet som alltid dro meg inntil seg midt på natten. Det var mest fordi jeg våknet, og fordi jeg sov urolig ved siden av han. Da var det kanskje ikke riktig heller? Men her har jeg lært igjen; å gi de jeg dater mer tid. Bli bedre kjent, og ikke dømme dem så fort.

  1. Svært kontrollerende

Jeg er en eneste stor selvmotsigelse. Fordi som jeg nevnte der oppe, liker jeg ikke når det forventes for mye av meg, men igjen, vil jeg alltid vite hvor jeg har den andre personen. Hvis noen skal bli såret, er det hvert fall ikke meg! Så da må jeg alltid vite hva den andre føler, uten å si så mye om hva jeg føler, for å beholde kontrollen. Og ja, jeg har nok innsikt til å vite at det er fordi jeg ikke vil bli såret.

  1. Forhåndsdømmer

Jeg tror at jeg vet alt om en person etter den første daten. «Neeeeei, han var ikke helt riktig, fordi han hadde en eller annen håndbevegelse som var svært forstyrrende.» Eller, «Han fisker, og det gjør ikke jeg, så dette kan umulig funke.» Jeg ser at mønsteret mitt er tid. Jeg må lære meg å være mer tålmodig. Men sant, hvordan skal jeg klare å være tålmodig med menn når jeg såvidt klarer å se en video som varer mer enn 10 sekunder?

  1. Jeg elsker det umulige

Som vil si at jeg ofte velger menn som absolutt ikke er emosjonelt tilgjengelig, aka meg. Samtidig har jeg troen på at jeg er emosjonelt tilgjengelig, så lenge jeg treffer den rette. Men jeg har vært borti altfor mange menn som er lik meg, og det blir bare kaos. Hør, dette skjer hver gang.. Jeg føler meg fanget og tar det opp, han er redd for å bli såret og stikker. Han føler seg fanget og tar det opp, jeg er redd for å bli såret og stikker. Jeg trenger det motsatte av meg. Den rasjonelle og trygge mannen, som roer ned kaoset inni meg.

Det er i grunn en beskrivelse av han jeg dater nå. Ulik alle andre jeg har datet før. Så får jeg bare håpe at jeg ikke fucker opp alt med denne listen her. Han kommer jo helt sikkert til å lese dette.

Ops! 😊

Jeg er ingen fuckings engel

25625501_10159639668810368_2001425484_oFOTO: @gorpium Marius Pettersen

Hvem i helvete er jeg? Hvorfor er det så jævlig viktig for meg å finne ut av det? Og hvorfor i alle dager er det nødvendig for meg å banne for å få frem et poeng? Hva er banning egentlig. Bare ord vi har valgt å dømme. Blablablabla.

Jeg pleier å si at jeg fant meg selv for fire år siden. Da åpnet jeg øynene mine. Bestefar døde, og jeg så verden i et nytt lys. Jeg ville bli bevisst på hva jeg brukte tiden min på. Men hvem var det jeg fant? Har jeg ikke vært her hele tiden? Hvordan vet jeg at jeg er funnet?

Jeg har forferdelig mange tanker. Noen ganger føler jeg meg kvalt av tankene mine. Alt skal overanalyseres.

Jeg føler at to mennesker lever i meg. Schizo tenker du kanskje. Hvorfor begrense seg til bare en personlighet? Er jeg bare en person, også må jeg leve opp til forventningene folk har til den personen de tror jeg er? Hvem tror jeg at jeg er?

Jeg har delt meg selv i to personer, fordi det gjør det lettere for meg å finne ut av hvem jeg er; mine negative tanker og mine positive tanker. Jeg er uvenn med mine negative tanker. Det er en person i meg jeg ikke liker. En jeg tar avstand fra. Jeg hysjer på de selvdestruerende tankene så godt det lar seg gjøre. Hun vil at jeg skal dumpe menn uten å gi de en sjanse, hun sier at boken min er elendig. Hun stresser meg når jeg ikke har nok penger, selv om jeg får lønn hver måned. Penger kommer alltid tilbake. Nei, hun snakker så mye unødvendig piss.

Jeg elsker den positive i meg. Hun drømmer langt utenfor det rasjonelle. Hun driter i sannsynlighetsberegning og dårlig økonomi. Hun ser muligheter, ikke blokkeringer. Jeg trenger begge to, tror jeg, som en balanse. Men jeg kan ikke noe for at jeg hater hun negative.

Er det helt umulig å handle uten å bli dømt av meg selv? Må jeg være én bestemt person for å gjøre noe? «Åja, du er den typen du ja..» Men hvem er den typen?

Vi bor i et samfunn som aldri har vært friere, men jeg føler meg langt ifra fri. Hvorfor? Samfunnet er opptatt av det perfekte, ja, men at jeg føler meg dømt er bare min feil. Jeg er ikke sterk nok, fordi jeg lar meg påvirke. Jeg begrenser meg selv på grunn av frykt. Frykt for å feile, for å bli dømt og bli snakket stygt om. Men sannheten er at den eneste personen i denne verden som dømmer meg mest – er meg selv.

«Hva tenker folk hvis jeg gjør dette?»

Er det noen som tenker så mye på hva lille jeg gjør? Nei. Bare se på meg, jeg er den som dømmer meg selv. Så unødvendig! Hvorfor tar jeg meg selv så høytidelig?

Alle prøver å finne roen med seg selv, så hvem bryr seg om man snakker litt høyt, viser kroppen sin eller velger å ha en blogg. Who fucking cares. La oss bry oss om de viktige tingene, som å redde verden før moder jord får nok av oss og utsletter oss en gang for alle. Jeg føler vi fortjener det.

Jeg er ingen engel, men jeg er heller ikke djevelen. Jeg har alltid gode intensjoner. Men jeg vil ikke bli misforstått. Det er det som holder meg tilbake. Frykten. Fantasi-frykt. Jeg kommer ikke til å bli hengt, livet mitt er ikke i fare. Det eneste som skremmer meg er stemmene som sier; “dette klarer du ikke”.

Jo, det klarer jeg. Og hvis ikke – går det fint det også. Frykten kan ta seg en bolle. For som regel, når du tenker på det, hvor ofte har frykten rett? Sånn cirka aldri. Av og til trenger jeg faktisk den statistikken. Min personlige statistikk på at det ordner seg alltid. Det er den aller beste tanken jeg har. Og den tar jeg godt vare på.

Djevelen 27 % Engelen 73 %