Jeg er ingen fuckings engel

25625501_10159639668810368_2001425484_oFOTO: @gorpium Marius Pettersen

Hvem i helvete er jeg? Hvorfor er det så jævlig viktig for meg å finne ut av det? Og hvorfor i alle dager er det nødvendig for meg å banne for å få frem et poeng? Hva er banning egentlig. Bare ord vi har valgt å dømme. Blablablabla.

Jeg pleier å si at jeg fant meg selv for fire år siden. Da åpnet jeg øynene mine. Bestefar døde, og jeg så verden i et nytt lys. Jeg ville bli bevisst på hva jeg brukte tiden min på. Men hvem var det jeg fant? Har jeg ikke vært her hele tiden? Hvordan vet jeg at jeg er funnet?

Jeg har forferdelig mange tanker. Noen ganger føler jeg meg kvalt av tankene mine. Alt skal overanalyseres.

Jeg føler at to mennesker lever i meg. Schizo tenker du kanskje. Hvorfor begrense seg til bare en personlighet? Er jeg bare en person, også må jeg leve opp til forventningene folk har til den personen de tror jeg er? Hvem tror jeg at jeg er?

Jeg har delt meg selv i to personer, fordi det gjør det lettere for meg å finne ut av hvem jeg er; mine negative tanker og mine positive tanker. Jeg er uvenn med mine negative tanker. Det er en person i meg jeg ikke liker. En jeg tar avstand fra. Jeg hysjer på de selvdestruerende tankene så godt det lar seg gjøre. Hun vil at jeg skal dumpe menn uten å gi de en sjanse, hun sier at boken min er elendig. Hun stresser meg når jeg ikke har nok penger, selv om jeg får lønn hver måned. Penger kommer alltid tilbake. Nei, hun snakker så mye unødvendig piss.

Jeg elsker den positive i meg. Hun drømmer langt utenfor det rasjonelle. Hun driter i sannsynlighetsberegning og dårlig økonomi. Hun ser muligheter, ikke blokkeringer. Jeg trenger begge to, tror jeg, som en balanse. Men jeg kan ikke noe for at jeg hater hun negative.

Er det helt umulig å handle uten å bli dømt av meg selv? Må jeg være én bestemt person for å gjøre noe? «Åja, du er den typen du ja..» Men hvem er den typen?

Vi bor i et samfunn som aldri har vært friere, men jeg føler meg langt ifra fri. Hvorfor? Samfunnet er opptatt av det perfekte, ja, men at jeg føler meg dømt er bare min feil. Jeg er ikke sterk nok, fordi jeg lar meg påvirke. Jeg begrenser meg selv på grunn av frykt. Frykt for å feile, for å bli dømt og bli snakket stygt om. Men sannheten er at den eneste personen i denne verden som dømmer meg mest – er meg selv.

«Hva tenker folk hvis jeg gjør dette?»

Er det noen som tenker så mye på hva lille jeg gjør? Nei. Bare se på meg, jeg er den som dømmer meg selv. Så unødvendig! Hvorfor tar jeg meg selv så høytidelig?

Alle prøver å finne roen med seg selv, så hvem bryr seg om man snakker litt høyt, viser kroppen sin eller velger å ha en blogg. Who fucking cares. La oss bry oss om de viktige tingene, som å redde verden før moder jord får nok av oss og utsletter oss en gang for alle. Jeg føler vi fortjener det.

Jeg er ingen engel, men jeg er heller ikke djevelen. Jeg har alltid gode intensjoner. Men jeg vil ikke bli misforstått. Det er det som holder meg tilbake. Frykten. Fantasi-frykt. Jeg kommer ikke til å bli hengt, livet mitt er ikke i fare. Det eneste som skremmer meg er stemmene som sier; “dette klarer du ikke”.

Jo, det klarer jeg. Og hvis ikke – går det fint det også. Frykten kan ta seg en bolle. For som regel, når du tenker på det, hvor ofte har frykten rett? Sånn cirka aldri. Av og til trenger jeg faktisk den statistikken. Min personlige statistikk på at det ordner seg alltid. Det er den aller beste tanken jeg har. Og den tar jeg godt vare på.

Djevelen 27 % Engelen 73 %


One thought on “Jeg er ingen fuckings engel

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out /  Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out /  Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out /  Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out /  Change )

Connecting to %s