Singelskadet

FOTO: Britt Embry

True story. Jeg er livredd for å skrive disse ordene. Redd for at ordene ikke passer sammen som jeg vil, livredd for å skrive på en blogg igjen, og ikke lykkes. Hva enn «lykkes» betyr. Er det statistikk som styrer det? Eller den ene personen som setter pris på at noen er åpen?

Det er skummelt å være sårbar, spesielt i det offentlige. Men som mange kanskje vet, holder jeg på å skrive bok. En bok som nærmer seg ferdig; Singelskadet. En bok om kjærlighet jeg har skrevet på i to år. Jeg ville åpne bloggen for å forberede meg på det hele, og jeg savner å skrive og publisere. Å få ned alle tanker, følelser og opplevelser. Dette blir ingen hverdagsblogg om wok-middagen min, eller moten jeg aldri følger. Dette kommer til å være ett hundre prosent meninger og følelser om den store kjærligheten.

Jeg har gjort det før, i mine yngre dager med alle dagbøkene mine og i senere tid med «tara og martine» konseptet. Dessverre er det ikke alle vennskap som varer livet ut, det gjorde ikke vårt, og sånn er det bare. Jeg vil ikke gå innpå det, for det ville ikke vært riktig overfor henne, men jeg synes det er vesentlig å nevne. Det er en del av historien min. Da jeg først begynte å skrive offentlig om kjærlighet.

Men kjærlighet er noe jeg har vært opptatt av siden jeg gikk på barneskolen. Jeg skrev dagbok. Side opp og side ned om gutter og forelskelse. Jeg var forelsket i den ene etter den andre, og det var alltid svært dramatisk. Jeg har ikke forandret meg i det hele tatt. Kjærligheten opptar meg minst like mye, om ikke mer. Jeg fascineres av det. Romantikken som bare finnes i poesi, og ikke i virkeligheten. Jeg er en håpløs romantiker. Den store kjærligheten skal faen meg være episk. Den skal være bedre enn Noah og Allie sin i «The Notebook». Det er kanskje den forventningen til kjærlighet som drev meg til å skrive om det.

Da jeg først ble singel for fire år siden nektet jeg å hive meg på «liggetrenden». «Nei, huff, sånn skal man ikke gjøre før man er i et forhold», tenkte jeg. Men så ombestemte jeg meg etter hvert. Faen så kjedelig å være sexløs bare fordi jeg er singel? Jeg var ikke ærlig med meg selv. Når man har lyst til å gjøre noe, er det dumt å dømme seg selv for det. Spesielt når det kommer til noe så harmløst som sex.

Problemet er at jeg lever i 2017 og sliter med å passe inn.. Det er mye utakknemlighet. Man tar hverandre for gitt, både som single og i forhold. Gresset er grønnere uansett hva sivilstatusen er. «Jakten på noe bedre». Jeg er vel selv skyldig der. Jeg er heller singel enn å være med noen jeg ikke vil være med. Men jeg prøver å finne ut av det.

Hvorfor er jeg fremdeles singel? Hva vil det si å være singelskadet?

Jeg er fremdeles singel fordi jeg har dumpet og blitt dumpet. Jeg kan bare si hvorfor jeg har dumpet, og det er fordi interessen ikke var der. Det er så enkelt. Men jeg har også blitt knust skikkelig hardt, en gang, og det har gjort meg helt vilt singelskadet. Jeg har ikke vært i stand til å falle for noen andre. MEN, heldigvis – takk og lov – så er det sant som de sier.. Tid leger alle sår, uansett hvor mange menn man må møte for å komme dit. Nå dater jeg en fantastisk fin mann, so far so good, som vi pleier å si til hverandre. Det betyr ikke at singelskadene mine er vekke, jeg er livredd for å bli såret og for å såre han. Frykten.. En meningsløs følelse når det kommer til kjærlighet. Det er som en kompis sa til meg i går; “En eller annen gang må du ta den sjansen uansett. Hvorfor ikke nå?”

Jeg heter Martine og jeg er singelskadet. Jeg prøver for harde livet å fikse skadene, og håper du har lyst til å være med på turen. Kanskje du lærer noe om deg selv også. Jeg håper det!