Tag: date

5 ting jeg gjør som ødelegger forholdene mine

December 26, 2017

devilangel-11.jpg

Foto: Britt Embry

  1. Overanalysering

Can I hear an amen? Jeg tror veldig mange damer kan rekke opp hånden her. Det er den verste egenskapen min.. Muligheten til å gå fra rolig og rasjonell til at helvete bryter løs på noen få minutter. Alt dette skjer uten at han jeg dater vet noe som helst. Når jeg blir forbanna inne i sjelen min for at jeg FOR EKSEMPEL ikke får nok oppmerksomhet, så må jeg snakke til meg selv. Er dette en grunn til å bli sint? Betyr dette at han ikke er interessert? Eller er han bare opptatt? Legg merke til at overanalyseringen gjerne kommer hyppigst når du har lite å gjøre på, ergo, man tror at han har lite å gjøre på også. Ikke nødvendigvis sannheten. Jeg gir meg selv dager med selvsnakk, før jeg tar noe opp med han jeg dater. Av og til holder det å snakke til meg selv, eller med familie og venner. Lært fra fortiden, si.

  1. Takler ikke intimitet

Da mener jeg altså emosjonell intimitet. Når en fyr jeg dater tar for mye plass. Jeg takler det svært dårlig. Og når han skal være med meg for mye. Når jeg føler at jeg betaler mer, noe jeg har gjort ofte. Når jeg tenker meg om har jeg ofte følt meg litt som «moren» i forholdet. Hahaha. Da backer jeg ut, fremfor å bli værende, og se om det kan utvikle seg. En gang kjeftet jeg på en jeg datet som alltid dro meg inntil seg midt på natten. Det var mest fordi jeg våknet, og fordi jeg sov urolig ved siden av han. Da var det kanskje ikke riktig heller? Men her har jeg lært igjen; å gi de jeg dater mer tid. Bli bedre kjent, og ikke dømme dem så fort.

  1. Svært kontrollerende

Jeg er en eneste stor selvmotsigelse. Fordi som jeg nevnte der oppe, liker jeg ikke når det forventes for mye av meg, men igjen, vil jeg alltid vite hvor jeg har den andre personen. Hvis noen skal bli såret, er det hvert fall ikke meg! Så da må jeg alltid vite hva den andre føler, uten å si så mye om hva jeg føler, for å beholde kontrollen. Og ja, jeg har nok innsikt til å vite at det er fordi jeg ikke vil bli såret.

  1. Forhåndsdømmer

Jeg tror at jeg vet alt om en person etter den første daten. «Neeeeei, han var ikke helt riktig, fordi han hadde en eller annen håndbevegelse som var svært forstyrrende.» Eller, «Han fisker, og det gjør ikke jeg, så dette kan umulig funke.» Jeg ser at mønsteret mitt er tid. Jeg må lære meg å være mer tålmodig. Men sant, hvordan skal jeg klare å være tålmodig med menn når jeg såvidt klarer å se en video som varer mer enn 10 sekunder?

  1. Jeg elsker det umulige

Som vil si at jeg ofte velger menn som absolutt ikke er emosjonelt tilgjengelig, aka meg. Samtidig har jeg troen på at jeg er emosjonelt tilgjengelig, så lenge jeg treffer den rette. Men jeg har vært borti altfor mange menn som er lik meg, og det blir bare kaos. Hør, dette skjer hver gang.. Jeg føler meg fanget og tar det opp, han er redd for å bli såret og stikker. Han føler seg fanget og tar det opp, jeg er redd for å bli såret og stikker. Jeg trenger det motsatte av meg. Den rasjonelle og trygge mannen, som roer ned kaoset inni meg.

Det er i grunn en beskrivelse av han jeg dater nå. Ulik alle andre jeg har datet før. Så får jeg bare håpe at jeg ikke fucker opp alt med denne listen her. Han kommer jo helt sikkert til å lese dette.

Ops! 😊

Jeg er ingen fuckings engel

December 20, 2017

25625501_10159639668810368_2001425484_oFOTO: @gorpium Marius Pettersen

Hvem i helvete er jeg? Hvorfor er det så jævlig viktig for meg å finne ut av det? Og hvorfor i alle dager er det nødvendig for meg å banne for å få frem et poeng? Hva er banning egentlig. Bare ord vi har valgt å dømme. Blablablabla.

Jeg pleier å si at jeg fant meg selv for fire år siden. Da åpnet jeg øynene mine. Bestefar døde, og jeg så verden i et nytt lys. Jeg ville bli bevisst på hva jeg brukte tiden min på. Men hvem var det jeg fant? Har jeg ikke vært her hele tiden? Hvordan vet jeg at jeg er funnet?

Jeg har forferdelig mange tanker. Noen ganger føler jeg meg kvalt av tankene mine. Alt skal overanalyseres.

Jeg føler at to mennesker lever i meg. Schizo tenker du kanskje. Hvorfor begrense seg til bare en personlighet? Er jeg bare en person, også må jeg leve opp til forventningene folk har til den personen de tror jeg er? Hvem tror jeg at jeg er?

Jeg har delt meg selv i to personer, fordi det gjør det lettere for meg å finne ut av hvem jeg er; mine negative tanker og mine positive tanker. Jeg er uvenn med mine negative tanker. Det er en person i meg jeg ikke liker. En jeg tar avstand fra. Jeg hysjer på de selvdestruerende tankene så godt det lar seg gjøre. Hun vil at jeg skal dumpe menn uten å gi de en sjanse, hun sier at boken min er elendig. Hun stresser meg når jeg ikke har nok penger, selv om jeg får lønn hver måned. Penger kommer alltid tilbake. Nei, hun snakker så mye unødvendig piss.

Jeg elsker den positive i meg. Hun drømmer langt utenfor det rasjonelle. Hun driter i sannsynlighetsberegning og dårlig økonomi. Hun ser muligheter, ikke blokkeringer. Jeg trenger begge to, tror jeg, som en balanse. Men jeg kan ikke noe for at jeg hater hun negative.

Er det helt umulig å handle uten å bli dømt av meg selv? Må jeg være én bestemt person for å gjøre noe? «Åja, du er den typen du ja..» Men hvem er den typen?

Vi bor i et samfunn som aldri har vært friere, men jeg føler meg langt ifra fri. Hvorfor? Samfunnet er opptatt av det perfekte, ja, men at jeg føler meg dømt er bare min feil. Jeg er ikke sterk nok, fordi jeg lar meg påvirke. Jeg begrenser meg selv på grunn av frykt. Frykt for å feile, for å bli dømt og bli snakket stygt om. Men sannheten er at den eneste personen i denne verden som dømmer meg mest – er meg selv.

«Hva tenker folk hvis jeg gjør dette?»

Er det noen som tenker så mye på hva lille jeg gjør? Nei. Bare se på meg, jeg er den som dømmer meg selv. Så unødvendig! Hvorfor tar jeg meg selv så høytidelig?

Alle prøver å finne roen med seg selv, så hvem bryr seg om man snakker litt høyt, viser kroppen sin eller velger å ha en blogg. Who fucking cares. La oss bry oss om de viktige tingene, som å redde verden før moder jord får nok av oss og utsletter oss en gang for alle. Jeg føler vi fortjener det.

Jeg er ingen engel, men jeg er heller ikke djevelen. Jeg har alltid gode intensjoner. Men jeg vil ikke bli misforstått. Det er det som holder meg tilbake. Frykten. Fantasi-frykt. Jeg kommer ikke til å bli hengt, livet mitt er ikke i fare. Det eneste som skremmer meg er stemmene som sier; “dette klarer du ikke”.

Jo, det klarer jeg. Og hvis ikke – går det fint det også. Frykten kan ta seg en bolle. For som regel, når du tenker på det, hvor ofte har frykten rett? Sånn cirka aldri. Av og til trenger jeg faktisk den statistikken. Min personlige statistikk på at det ordner seg alltid. Det er den aller beste tanken jeg har. Og den tar jeg godt vare på.

Djevelen 27 % Engelen 73 %